Summer in the city

Byen blir en annen når jeg vandrer gatelangs med deg. Kanskje det er den malplasserte vinden. Vinden i dette hjørnet av verden skal ikke være så varm. Kanskje det er dèt å gå ved siden av deg, dèt å se speilbildet vårt i butikkvinduer og bussdører (vi bør alltid gå ved siden av hverandre). Kanskje det bare er ansiktet ditt når jeg får deg til å le ('her laughter was a question he wanted to spend his whole life answering'). Eller kanskje det er en konstellasjon av alle disse tingene.

Anbefaling

"September 2nd to April 13th, but who's counting?
Song after song after song after song amounting into mountains"
spotify-link

Om speilbildet

Speilet viser en kropp som strekker seg hundreogfemtini centimeter over bakken, med friske lemmer. Proporsjonert, men med en tyngre underkropp som gir den en såkalt pæreform.

To føtter med riktig antall tær og gjennomsnittlig skostørrelse er plantet godt i jorda (til tider har de null bakkekontakt) og festet til ankler som er for lubne (Rachel i Friends hadde også lubne ankler).

To tjukke trestokker til bein som gjør miniskjørt, skjorts og alle plagg som avdekker dem til minst favorittplagg. Langstrakte jenter med lange ben blir automatisk underlagt misunnelse. Eieren av kroppen er kanskje ikke typen til å gå i miniskjørt, men det hadde vært fint å ha muligheten. Muligheten er jo der, men den blir straks eliminert i sammenligning med den ovennevnte typen jenter, som kler miniskjørt mye bedre.

Brede hofter, som har puberteten å skylde for deres uforutsette ekspansjon og forhåpentligvis vil gjøre den opplagte og obligatoriske kvinneoppgaven lettere, markerer skillet mellom under- og overkroppen. Disse bindes av en smal midje som tilfredstiller eierens mål og gir kroppen en "kurvete" og mer kvinnelig form. De siste to årene har love handles blitt større og magen er ikke heelt flat slik den pleide å være i begynnelsen av videregående. Likevel er det overkroppen som står i favør og oftest blir fremhevet.

På toppen sitter et stort hode med et rektangulært ansikt. Den markerte kjevelinjen kunne gjerne ha fulgt med en høyere panne. Under den to øyebryn hvis unappede form gjorde at eieren så tretten år gammel ut, når hun egentlig var atten (i følge frisøren som nappet dem). Nå har de en helt grei form som eieren er fornøyd med.

Et par øyne er plassert under. De mangler klarheten og dypden i blå øyne og grønne øynes evne til å få en til å drukne i dem. Til tross for den kjedelige fargen har eierens brune øyne varme. Det er noe speilet ikke viser.

Kunsten å fortelle historier

Vi er verter for familien som var verter for oss for tolv år siden. Er det virkelig blitt så mange? Rynkene på ansiktene deres er en bekreftelse. Det er selvsagt under helt andre omstendigheter. Vi prøver å gjengjelde deres barmhjertighet ved å betale for flybillettene, men det virker umulig; vi var flyktninger på flukt, de er helt vanlige mennesker på en helt vanlig reise. Jeg husker veldig lite fra oppholdet, selv om vi ble værende under deres tak i to måneder. Jeg husker at E alltid havnet i slåsskamper med naboguttene og at mamma alltid så sliten ut. Det var først i ettertid jeg forstod hvorfor. Hun gikk rundt med knuste øyne som om det var med dem hun bar all byrden. Jeg husker historiene hun pleide å fortelle og fortsatt forteller noen ganger. I begynnelsen var krigen på alles lepper, og hennes historier var like hotte som nystekt brød. Hun fortalte historiene gang på gang med den stødigste stemmen og uten å forandre et ord. Jeg kunne dem utenat. Jeg fikk alltid gåsehud på de samme stedene. Siden ble historiene mer og mer sjeldne og jeg fikk større og større vanskeligheter med å gjenkjenne meg selv som en av protagonistene. Noen ganger føler jeg meg frakoblet. Malplassert. Andre ganger minnes jeg på at det er millioner av mennesker som deler en litt annerledes versjon av den samme historien, og det er den historien jeg vil fortelle.

Tjuetredje desember

Jeg har endelig nådd målet. Jeg har endelig fått det jeg trodde jeg manglet. Det viste seg at det alltid var mitt; tanken trengte bare tid til å modnes. Åpenbaringen kom på denne tiden i fjor, og det går opp for meg igjen nå. Dette stedet, som pleide å være et midleritidig skjærsild, har blitt noe jeg kan kalle et hjem.

Did not think I liked this city,
Thought I, thought I hated this city but,
Gothenburg, I came back to you
Now you be nice to me, then I'll be nice to you
Gothenburg, I thank you
You gave me someone to love, and I really owe you
(Maia Hirasawa  - Gothenburg)

Tyvende desember

Eksamen. Bare ordet har en forbløffende effekt på meg. En slags panikk stivner alle muskler og jeg slutter å fungere som normalt. Hverdagslige og banale konsepter, som måltider, blir kastet ut av vinduet. Det er da man merker fordelen med å bo i samme by som bestevenninna; hun spanderer middag kvelden før eksamen og jeg glemmer de stadig voksende nervene. Dagen etter møter jeg opp i eksamenslokalet og finner trøst i den nervøse latteren som signaliserer at alle er i samme båt, selv om noen har større sjanse for å seile skuta til bunns. Det er som jeg er Sookie Stackhouse for jeg kan plutselig høre det alle tenker; Fire timer til så er det over. Da kan jeg komme i julestemning. Man kommer ikke unna en slags eksamensform som student, og det gjør det umulig å komme i julesteming. De er tross alt antonymer; det ene vekker frykten for å mislykkes, det andre forsikrer deg om du er perfekt i din ufullkommenhet. Men hva med å integrere eksamen i julestemningen? For er det ikke først when you're tested that you truly discover who you are, og er det ikke only when you're tested that you discover who you can be* ?



*One Tree Hill S04E02 Things I Forgot At Birth

Åttende desember

I dag har jeg for første gang følt at jeg er en ordentlig del av denne byen. Det var en dag jeg ikke tilbrakte innestengt i en lesesal. Jeg tilbrakte den (innestengt) i en bokhandel med en scanner i hånda, mens jeg telte varer. Den eneste lyden å høre var scannernes pliktige p iiiii p. Bekjentskap ble gjort over inntak av klementiner og pepperkaker. Trikken kjørte forbi hvert tiende minutt og man kunne føle det på kroppen. Etter jobb dro jeg innom Kiwi for å kjøpe mer kaffe, og gutten bak kassa smilte da han sa "Kvitteringen?". Hadde det ikke vært for at kinnene mine allerede var røde fra kulden utenfor, hadde de avslørt meg. På vei hjem måtte jeg anstrenge meg for ikke å smile.